Myken kunne blitt en ren sommerøy, hadde ikke Roar Larsen og familien blitt værfaste for 13 år siden.

Det ligger en liten prikk på norgeskartet som er vanskelig å se uten lupe. Prikken heter Myken og ligger i Rødøy kommune. En øy litt sør for Bodø som hurtigbåten bruker fem timer på å nå i vinterhalvåret.

Hadde ikke Roar Larsen, kona og de fire barna ved en tilfeldighet seilt innom og blitt værfaste i 2008, hadde denne historien blitt en annen, og øyfolket neppe fått det så travelt om sommeren at de knapt har tid til å slå av en prat.

Roar Larsen (56)
Opprinnelig fra Trondheim.
Kom til Myken for første gang i 2008. Bor på øya sammen med kona.
Daglig leder ved Myken destilleri.

Da Roar ruslet rundt med familien på øya den gangen i 2008, mens de ventet på at vinden skulle roe seg, falt de pladask for alt de så og alle de møtte.

Hjemme i Trondheim hadde Roar og familien hus. Han hadde to gode jobber som forsker og en liten stilling som professor. Alt var på stell.

Likevel begynte han og kona å tenke på om de kunne bosette seg på den lille øya. Kunne de starte opp med noe de kunne leve av? Kunne de bidra med noen arbeidsplasser kanskje?

Roar bak rute med uvær på.
Spriten reddet øya fra å bli folketom. Nå kommer det turister i hopetall for å se på destilleriet Roar Larsen har startet.

Så hørte de om skolen på øya. En mor med ett barn skulle flytte. Det betød nedleggelse.

– Det var utløsende. Vi hadde fire barn som kunne redde den gamle skolen, sier Roar.

Roar står mellom hyller med tønner.
Roar Larsen bestemte seg for å starte med whisky. Hvis skottene kunne, kunne vel han og.

De tok permisjon fra jobbene sine i ett år for å bo på øya. Da året var omme, fant de ut at det var der de ville bo.

Så var det å finne ut av hva de kunne tjene penger på, der ute i havgapet.

– Vi hadde noen ideer, den villeste var trøffelplantasje. Vi tenkte på sjokoladefabrikk, et hotell, kanskje et nytt fiskemottak, sier Roar.

Interessen var der og de skaffet seg kunnskap. Sammen med fem andre ektepar, som alle hadde tilknytning til øya, satte de i gang.

Fiskemottaket nede på kaia ble bygd om til et destilleri.

Før var bygget på kaia et fiskemottak, nå blir det produsert whisky i lokalet.
Eierne av destilleriet har bygd «katedralen». Den skal bli fylt opp med tønner av whisky til lagring. Man kan ikke kalle whisky for whisky før den har vært lagret i tre år.

Da de endelig startet opp i 2014, var de verdens første arktiske wiskyprodusenter og Norges største produsent. Kjærligheten til øya drev ham, og da omsetningen var der den skulle, kunne Roar i 2019 slutte i jobbene sine på fastlandet.

– Lønna er halvert, men her er det ikke så mye å bruke penger på. Jeg har ikke evnen til å angre, sier han.

Barna har blitt store og bor ikke lenger fast på øya.

Hvis du har 28.000 kroner å avse, kan du kjøpe deg en tønne med whisky.

Whiskyen kom seg etter hvert inn i Vinmonopolets hyller. De edle dråpene begynte å bli så kjent at omsetningen i 2020 ble på 3,5 millioner.

Kjell Ove Vuttudal kom til Myken i fjor, og bor alene på øya. Her jobber han som spritkoker på Myken destilleri.
Kjell-Ove og Roar i på jobb.
Kjell Ove har første dag på jobb og er under opplæring. Bak ham står Roar Larsen, som så at han hadde de beste forutsetningene for å få jobben: å passe sammen med folka på øya.
Kjell-Ove i profil med havet i bakgrunnen.
Han har flyttet mange ganger og synes ikke det er noe problem å komme til øya alene. – Jeg tror jeg vil trives her, men jeg vet jo ikke før det har gått ett år eller to. Det ser lovende ut.

Forliset forandret øya

Etter noen år begynte turistene å komme for alvor. Den lille øya, hvor alle en gang levde av fisken i havet, var på vei inn i en ny epoke: Whisky-epoken.

Det hadde neppe de første to første mannfoka som bosatte seg på øya i 1628 kunnet forestille seg. Neppe de hundre som bodde der på 60- og 70-tallet heller.

Det henger bilder i husene som minner om at havet gir og tar.

Etter at sju mann, seks av de fra Myken, omkom da fiskebåten Western forliste i 1981, begynte det å gå nedover med den lille øya. Fem år senere brant fiskemottaket ned. Det var begynnelsen på slutten for fiskeøya. Mange spådde at det også ville bety slutten for fast bosetning på den lille øya.

Men de tok feil. Whiskyen, folkene og turistene har sørget for en ny vår.

Iinis betjener kunde i kassa på butikken.

Iinis trosser sjøsyken

Myken handel ligger ikke mange meterne fra kaia. Hver dag låser Iinis Laakso (57) seg inn og holder åpent i to timer.

Iinis Laakso (57)
Opprinnelig fra Lillehammer.
Kom for et år siden, og bor på øya sammen med hunden Alice.
Driver butikken på øya.

Iinis kom til øya på ferie med en venninne, noen år senere hadde hun fått seg fast jobb i butikken. Nå er hun her på andre året.

Iinis foran bygda.
Iinis trives best med fast grunn under beina. Hennes store stor utfordring med å bo på øya, er at hun blir veldig sjøsyk.

Iinis jobbet på Operaen i Oslo med økonomi og service i mange år. Så kom covidpandemien, dermed ble Operaen stengt og muligheten til å finne på noe helt nytt dukket opp.

– Jeg kjente at dette ville jeg, selv om jeg ikke helt visste hva jeg gikk til. Dette kunne jeg vokse på, jeg ville bli tryggere i meg selv.

Gult hus under mørk himmel.
Drar du til Myken i vinterhalvåret kan du ikke være sikker på at hurtigbåten greier å hente deg. Normalt skal den komme hver dag, året rundt. Men i 2020 var det 40 ganger den ikke greide å legge til kai.

I 2021 var det storm. Iinis gikk sin siste tur på øya uten brodder. Hun falt og brakk skulderen. Det gikk tre dager før legebåten kunne legge til kai. Legen ville ha henne med tilbake i båten til sykehuset.

Iinis går mellom husene med hunden.

– Da ble jeg redd, jeg ville ikke i båt i det været.

– Alle hjalp meg, sånn er det her. En sydde fatle av en gammel bukse, en annen hjalp meg med hunden, en kom og kledde på meg. Dermed greide jeg å jobbe videre, sier Iinis.

Etter to uker kom hun seg omsider på sykehuset.

Butikken er viktig

Ute blåser det så vinduene rister i den lille butikken. Kundene kommer inn våte, forblåste og blide. I dag er det tolv mennesker på øya, elleve kommer innom.

– Så sant du lever, kommer du på butikken, sier Iinis.

Iinis betjener kunde i kassa på butikken.
Om sommeren er det sommerfolket som styrer tempoet i butikken. Når de drar, er det de som er igjen som trenger den mer enn ellers.
Butikken er ikke bare viktig for å kunne handle mat. Det er også samlingspunktet på øya.
De skravler, sjekker at alle har det bra, forteller siste nytt om været, drikker kaffe og spiser Non Stop.

Jobben er mer enn å sitte i kassa. Iinis sjauer, triller varer fra kaia, henter posten, bestiller varer, finner produkter turistene kan like, betaler fakturaer. Kommer du til øya uten mat etter at den er stengt, kan det godt hende hun åpner for deg.

– Omsetningen har økt fra 1,9 mill. i 2019 til litt over 2,6 mill. i 2021, forteller Iinis stolt bak kassa.

Det er turistene som legger igjen nok penger til at butikken kan holde åpent hele året.

Så går strømmen.

– Nå må ingen åpne fryseboksene, vi vet ikke hvor lenge den blir borte denne gangen, sier Iinis bestemt.

Stearinlys blir tent, dette har de vært med på før. Alle tar det med et smil og spiser mer Non Stop.

Det varer bare noen minutter denne gangen.

Da Geir Gjessing kom til Myken skulle han bare være en par dager. Han endte opp med å kjøpe et falleferdig hus i 2011 som han pusset opp. Kona passer sauene hjemme i Skjåk.
– Hemmeligheten med øya er butikken, der får du vite litt av hvert.
Kai Gjessing (t.h.) er pensjonist og på besøk hos broren. Han hjelper folk med stort og smått. – Det er hyggelig å gjøre noe med andre. Her tar jeg meg tid til å ha tid.

– Vi er få, men det er et godt fellesskap

Gro Bygdevoll bor i det eldste huset på øya, fra 1860.

– Det er viktig å ikke glemme at identiteten til øya er menneskene som bor her, øya er mer enn whisky, sier hun.

Gro Bygdevoll (67)
Bodd fast på øya siden 1975.
Bor alene, men får ofte besøk av barna.
Jobbet som lærer og drevet kafé i huset sitt på Myken. Kjent for å ha øyas fineste hage.

Da hun var blakk student på fastlandet kom en kjekk kar bort til bordet og spurte om hun ville ha noe å drikke. Nei takk, svarte Gro. Noe å spise da? Ja takk, jeg vil gjerne ha biff.

Han reiv i, og hun falt pladask for mannen som bodde på Myken. Slik var det hun kom til øya i 1975. De ble skilt i 2003, men Gro ble værende. Øya hadde tatt plass i sjelen hennes.

Gro sitter på kjøkkenet.

Gro har bare vært redd på øya én gang.

– Det blåste som om demoner dundret på veggen, aldri har jeg opplevd sånne kast.

– Jeg lå i sengen i andre etasje og greide ikke å bevege meg. Jeg var stiv av skrekk. Er det slik jeg skal dø? tenkte jeg.

Hun overlevde og dro sliten på jobb dagen etter.

Først da hun kom hjem så hun båten på 700 kilo ligge opp ned 15 meter unna der den lå før stormen. Vinden hadde flyttet den.

Båtvrak foran hus.

– Jeg syntes egentlig den havnet på rett plass, så jeg har latt den ligge.

For seks år siden merket hun at noe var feil, kroppen fungerte ikke som den pleide. Rivjernet måtte hvile, ble kvalm og svimmel.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få parkinson. Kanskje få kreft som så mange får, men ikke parkinson.

Gro fikk ting til å skje på øya og synes det er sårt å ikke kunne bidra så mye mer.

– Det er godt å vite at andre har tatt på seg ansvaret. For å bo her må man være samfunnsengasjert, det er nesten en plikt, sier Gro.

Gro rusler bortover smal og våt vei.
Så sant helsa er god, går Gro Bygdevoll de rundt 300 meterne bort til butikken.

Hun gruer seg til å flytte fra øya, men hun gleder seg til å bo nærmere de fire døtrene og barnebarna.

Det er tid for å gå bort til butikken. Vinden tar fatt i den tynne kroppen og blåser henne hjelpsomt langs veien.

Det mest eksotiske hun har opplevd

Hunden Winson rekker Julie Luneborg (38) nesten til hofta og er på tur med eieren sin.

Verden var stor og Julie tok for seg. Reisedøgnene ble mange i land som India, Iran, Mongolia og mange flere.

Så kom korona, dermed la hun ut på sin første norgesferie, noensinne.

Julie Luneborg (38)
Opprinnelig fra Oslo.
Leier hus på øya for tredje år på rad, men kunne gjerne bo fast, om hun fikk kjøpt seg et hus der.
Bor sammen med hunden Winston på snart ett år.
Jobber på hjemmekontor for reisemagasinet Vagabond.
Trives best når turistene har reist.

Julie kom til Myken første gang på sommeren, som så mange andre. Havet var stille og midnattssolen imponerte. Her var det fint, tenkte hun.

Julie ved havet foran naust.
– Å komme til Myken var det mest eksotiske jeg noen gang hadde opplevd.

Tilbake i leiligheten i Oslo skjønte Julie at det var utenkelig å ikke skulle dra tilbake. Hun så det var et hus til leie på Myken. Den nye jobben som markedssjef kunne hun fint gjøre fra øya med godt internett.

Dermed pakket hun det man trenger for å overvintre og jobbe på en øy langt ut i havgapet.

Julie på kjøkkenet med hunden.
Julie leier hus på Myken. Hadde det vært et til salgs hadde hun kjøpt det og flyttet for godt.

– Bare det å ta båten ut hit var eksotisk i seg selv. Lenge ser du ingen ting og lurer på hvordan i huleste båten skal greie å treffe den lille øya.

Nå er hun her for tredje vinter på rad. Det er når turistene drar hun liker seg best på øya.

– Den første høsten var intens. Jeg kjente jo ingen her og følte at jeg trengte meg litt på. På butikken satt de faste folkene. Så kommer jeg. Det hadde de ikke bedt om. Men folk er fine her og åpner opp.

Alt er ikke idyll, selv på Myken

– Jeg forsto kjapt hvorfor det er krig på jorden. Er det mulig å krangle om så tilsynelatende små ting, for det gjør faktisk folk her. Akkurat det samme gjør mennesker i byer. Men de kommer godt fram her, i byer kan du distansere deg.

Gammelt rødt hus ved horisonten.
Det er bare noen få hus igjen på øya som ikke er pusset opp. De har sin sjarm de òg.

Hun skjønner det kan være vanskelig når ting forandrer seg på en liten øy.

– Plutselig kommer det en gjeng som gjorde om på Myken, de bestemte seg for å satse på whisky. Folkene her åpner opp for det. Kanskje de har sett så mange forandringer at de har lært seg å leve med det. Det kan ikke ha vært kjempeenkelt å akseptere det heller, tenker jeg.

– Noen synes øya er en stein i havet

– Akkurat her var det nabokjerringa hjalp moren min med å få meg ut for 68 år siden, sier Hårek Hansen.

Han sitter i et av de to husene han eier på øya. Dette leier han ut, det andre bruker han selv.

Hårek sitter i sofa.
Hårek Hansen er den eneste igjen på øya som ble født der.

Da han var 15 år dro han fra øya for å studere og flyttet aldri permanent tilbake. Han bor på øya i lange perioder, jobben i Skatteetaten kan kombineres med å være på øya.

– Jeg er litt overrasket over hvor begeistret folk er for stedet. Noen som har bodd her før synes dette er en stein i havet. De fleste som har feriehus kommer fra hele landet. De har vært flinke til å sette dem i god stand.

Hårek står ved minnesmerket ute.
Hårek Hansen står ved minnesmerket over de sju som mistet livet da fiskebåten Western forliste i 1981.

– Det er ikke tvil om at whisky-destilleriet har gjort at turistene kommer. De er kjempeflinke og har gjort øya mer kjent, sier Hårek.

«Værfastfest»

Drar du til Myken i november kan havet være røft og en utfordring for den sjøsyke. For 50 år siden brukte lokalbåten 42 timer fra Bodø til øya. I dag tar det bare fem timer om vinteren.

Myken havn en uværsdag
Myken havn.

Vet Roar Larsen du kommer, kan du være heldig å få noen oppmuntrende tekstmeldinger på ferden: «Hold ut» og «siste etappe nå».

Blir du værfast kan det hende du blir invitert på «værfastfest».

Øyboerne vinker farvel på havna.
Når fergen kan legge til kai, kommer det gjerne øyfolk og vinker deg av gårde.
Publisert 28. januar 2022

Kjære leser

Nationen vil gjerne fortsette å levere god journalistikk fra hele Norge. Denne artikkelen er derfor forbeholdt Nationens abonnenter.

Heldigvis er det lett å abonnere, og nå får du 10 uker for 10 kroner!

Du blir nå sendt videre. Eller klikk her.