Bonde tross odelsloven

Rett til å ta over og eie gårdsbruk, om nødvendig fra annen eier, fordi slekta din har eid den en bestemt tid.
1274: Magnus Lagabøtes landslov gjør odelsretten nasjonal. Jord eid i minst 60 år er odlingsjord.
1811: Kongen vil avvikle odelsretten som hovedregel, men forslaget settes ikke ut i livet.
1821: Ny odelslov sier at all jord eid i samme familie i 10 år er odlingsjord.
1974: Ny odelslov. Kvinner og menn født etter 1. januar 1965 likestilles som odelsberettigede. Odelskretsen innskrenkes til å gjelde inntil barn av søsken. Boplikten innføres.
2003: Landbruksminister Lars Sponheim (V) tar til orde for å droppe odelsloven av rekrutterings- og bosettingshensyn. Odelslovutvalget foreslår å øke nedre grense for odlingsjord fra 20 dekar til 50 dekar innmark.
2007: Avkastningskravet til odelseiendom fjernes, og erstattet med nedre arealgrenser for odlingsjord på minst 25 dekar innmark og minst 500 dekar produktiv skog. Dette året ble også boplikten flyttet til konsesjonsloven.
2014: Odelskretsen innskrenkes til bare å gjelde barn og barnebarn. Søskenbarn kan ikke lenger få odelsrett.
Årlig omsettes 9000 jordbrukseiendommer i Norge. 2700 av dem selges fritt. Resten selges i familien.
Kilder: Regjeringen, Wikipedia

– Odelsloven har gjort at vi har et spredt eierskap. De som driver jorda, eier jorda, og vi har hindret en jordadel, sa Bondelagets nestleder Brita Skallerud i Politisk Kvarter på NRK i vår.

Hun har bare delvis rett. De som driver jorda, har ikke eid så lite jord siden husmannstiden på 1800-tallet.
To av tre jordbrukseiendommer er fortsatt mindre enn 50 dekar. Det som virkelig er rasjonalisert, er antallet drivere. Bare fra 1999 til 2014 forsvant 28.000 aktive brukere. Det er nå 43.000 igjen. De driver i snitt 230 dekar, og disse dekarene eier de i stadig mindre grad.

I 1959 drev 87 prosent av norske bønder kun på egen jord.
– Det var nok høydepunktet i selveierskapet, sier Reidar Almås.

Siden den gang har driften endret seg dramatisk, mens eierstrukturen er nær uendret.

I 2010 drev bare hver tredje aktive bonde kun på egen jord. I 2013, som er det siste året med sikker statistikk, var 44 prosent av alt areal i Norge eid av passive jordeiere. I Agder, Telemark, Vestfold og Troms er leilendingsarealet allerede passert 50 prosent.

– Det er oppstått en motsetning mellom eiendoms- og driftsstruktur. Driften utvikles av teknologi og effektivisering, hvor mye du rekker over av areal, sier Reidar Almås.

– Har odelsloven bidratt til misforholdet mellom drift og eierskap?
– I Stortinget har hovedargumentet for odelsloven vært at vi skal ha en selveiende bondeklasse.

– Men i dag eier bare en av tre bønder all jorda de driver. Da har vi ikke en selveiende bondeklasse?
– Vi hadde iallfall ikke hatt det om jorda var kjøpt opp av store selskaper. De mange jordeierne opptrer ikke som en klasse. Om Rema 1000 eller den lokale kirken hadde eid all jorda, var ikke odelsbonden mye verd. Da var han en leilending. Det er noe helt annet om naboer, slekt eller folk som har flyttet til byen, eier jorda, sier Almås.

– Tror du bønder som ufrivillig leier storparten av jorda de driver, synes at odelsloven er et gode?
– Det varierer.

– Om noen år vil flertallet av odelsrettshavere være passive eiendomsbesittere og ikke-aktive bønder. Hva vil det gjøre med oppslutningen til odelsinstituttet?
– Den vil gradvis svekkes dersom ingen ting gjøres med motsetningen mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur.

– De aktive bøndene er på tur til å bli leilendinger. Kostnadene med å drive jord langt fra driftssentret er betydelige, og vil øke, oppsummerer Borgny Kjølstad Grande, prosjektleder for studien.

8 av 10 som leier ut, mener at leietaker har ansvar for vedlikehold av jorda.

Men bare en av tre har kontraktsfestet vedlikeholdsansvar. Det kan være en årsak til at det skjer lite vedlikehold på jorda, heter det. ADD HTML

– Jeg ser det fra perspektivet til dem som vil satse. Du slår lenger ut mot kanten når du eier jordet sjøl, sier Marit Lajord.

– Og plutselig blir det en konflikt mellom driver og eier. Det må bli større samsvar mellom drift og eierskap, sier hun.Marit forstår også de som vil leie.

– Da foreldrene mine bygde sauefjøs var leiejord en forutsetning for å bygge.

– Konsesjonsloven med boplikt, og odelsloven, er svært avklarende for hvordan gårdsfamilier skal håndtere overdragelser, sier Lars Petter Bartnes.

– Lovverket avklarer også forventningene til den som tar over. Boplikten avklarer at eiendommen skal bebos videre. Odelsloven avklarer rekkefølgen. Den har også styrket kvinners mulighet til å bli gårdbrukere, og har sikret at de mange og ikke de få eier arealene.

Reidar Almås sier odelsloven har en dysfunksjonell side, gjennom at noen kan sitte på jord uten å gjøre noe eller uten å drive. Han peker på at mange som må leie jord, har det mer usikkert i dag enn da de leide av én stor eier.

– Flere steder er det konkurranse om jorda. Folk har gjerne investert i leiejorda si, og så kan de bli oppsagt, sier Almås.

– Leiejordandelen bør ikke øke i særlig grad. Samtidig gir leiemarkedet fleksibilitet, sier bondelagsleder Lars Petter Bartnes.

Han peker på at de som utvikler seg til større enheter ved jordleie, gjør det uten å måtte lånefinansiere jordkjøp i tillegg til fjøsbygget.

– Om noen år vil flertallet av dem som beskyttes av odelsretten være passive eiendomsbesittere og ikke aktive bønder. Hva vil det bety for odelsretten?
– Jeg mener fortsatt det er gode grunner for å ha odelsloven som avklarende hjelpemiddel i gårdsoverdragelser. Det er fortsatt grunn til å ha et lovverk som regulerer eierskap til jord slik at mange eier litt og få eier mye, sier Bartnes.

– Oppslutningen om odelsinstituttet vil gradvis svekkes dersom ingen ting gjøres med motsetningen mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur, sier Reidar Almås.

Bartnes sier at risikoen for uenighet vil øke, og at kvinners mulighet til å komme inn i næringen svekkes.
Reidar Almås sier at de som vil fjerne loven, vil bli skuffet over hvor lite som vil skje. Han peker på erfaringer fra tyske delstater, hvor bøndene fortsatte å praktisere odelsretten selv etter at den ble opphevet juridisk.

– Målet er større sammenheng mellom bruk og eierskapsstruktur. Det kan ikke odelsloven gjøre noe med. Vi trenger en jordreform, der staten går inn som mellommann ved kjøp og salg, og arronderer gjennom salgsprosessen. Jordskifteverket jobber jo med slikt allerede i dag, påpeker Almås.

Han tror en reform vil øke lysten til å selge jord, men at grepet er for politisk radikalt til å få gjennomslag for nå.

– Men det vil før eller siden komme som en reaksjon. Da vil også odelsloven fungere bedre, tror Almås, som ikke tror vinglingen og usikkerheten knyttet til generasjonsskifter skyldes odelsloven. Det henger på selve eiendomsretten.

Guro Lajord leier 50 av målene hun driver av en nabo.

– Om det er aktuelt å kjøpe arealet? Absolutt. Eierne bor i Danmark, og vil gjerne dele fra jorda.

Men kommunen nekter.

– Jeg mener ikke at alle gårder burde deles opp og selges stykkevis. Men det er viktig å se på om gårder er drivverdige eller ikke. Knappe 40 mål dyrka mark med små, kronglete skifter er ikke spesielt selvstendig. 150 mål med ok arrondering er noe helt annet.

Reidar Almås vil gjøre det lettere å dele fra bruk.

– Delingsforbudet kom i 1955. Det er myket opp, og bør mykes opp mer. Når det ikke er driftsgrunnlag for et selvstendig bruk som gir et levebrød, er det bedre å dele eiendommen og drive utvikling på resten. Deling kan fordoble verdien av eiendommen, sier Almås.

Lars Petter Bartnes sier nei.

– Det vil kunne gi mange små eiendommer som ligger veldig spredt og gjerne brukes til fritidsformål. Det vil øke konfliktnivået mellom jordbruk, skogbruk og fritidsinteresser.

– Er det bedre med mange litt større eiendommer som ligger spredt og brukes til fritidsformål?
– Målet må være at flest mulig eiendommer brukes til næringsformål. Og med dagens regelverk er det allerede mulig å gjøre det Almås peker på, sier Bartnes.

Han mener tilgrensende gårdsbruk, med innmark mot innmark eller skog mot skog, lettere bør kunne overta jord som ikke overtas på odel.

Marit Lajord er på vei utenlands. Hun har aldri angret på at hun skrev fra seg odelsretten.

– Men jeg kan ikke utelukke at jeg sjekker opp en bonde i sentrale strøk – eller kjøper småbruk i 40-årskrisa.

Hun tror ikke hun kunne blitt lykkelig på lengre sikt på et sted som Vang.

– Men jeg kan tenke at mine barn ikke får den fantastiske gårdsbarndommen som jeg hadde, sier Marit.

– Jeg skrev fra meg odelen først da jeg ble spurt hva jeg trodde var best for gården. Det burde flere spørre seg om.

HELGA · DOKUMENT