Foto: ITV via AP / NTB Scanpix

Slaget om brexit

12. desember går britene til urnene. Det store, store stridstemaet er brexit: Skal britene ha en omkamp om EU-medlemskap, eller skal de ut snarest mulig?



I mer enn tre år har det vært dønn umulig for britiske politikere å bli enige om hva de skal gjøre med brexit - og brexit har feid all annen politisk debatt til side.

Uenigheten har holdt seg gjennom et parlamentsvalg, flere lokalvalg og et valg til EU-parlamentet. Tidsfristen for brexit er blitt utsatt en rekke ganger. Og en lang rekke politikere har enten byttet parti eller blitt kastet ut av sitt eget på grunn av sitt brexit-standpunkt.

Britiske velgeres tillit til sine folkevalgte er på et bunnivå. Barn med lungebetennelse sover på gulvet i sykehuskorridorer, fattige og psykisk syke sover ute på gata, boliger for fattige har vist seg å være brannfarlige som knusk, stadig flere må ty til utlevering av mat for å få endene til å møtes, og nærmest hver dag hører britene nye fortellinger om folk som har vært i landet i over førti år som kastes ut, om rullestolbrukere som mister trygdeytelser fordi myndighetene mener de kan gå, om knivstikkinger på nattegatene og rasistisk hetsing på nattbussen.

Fabrikkene legger ned og flytter produksjonen til Tyrkia eller Spania. Finansinstitusjonene sier opp sine ansatte og flytter til Dublin eller Paris. Britiske bønders krisetelefon ringes ned av bønder som frykter levebrødet vil smuldre opp fullstendig.

Det mangler ikke på viktige saker for politikere å ta opp. Men ingen politiker har vært i stand til å fenge et flertall av velgerne på en måte som monner under valgkampen. Målingene tyder i stedet på at et flertall av britiske velgere er dypt skeptiske både til den konservative statsministeren Boris Johnson - som oppfattes som upålitelig og snobbete, men likevel er favoritt til å vinne - og den sosialdemokratiske opposisjonslederen Jeremy Corbyn.

Valget beskrives som et «holde seg for nesen»-valg. Det gjør det ikke mindre viktig.

Disse temaene har dominert valgkampen


Foto: Matt Dunham / AP / NTB Scanpix

Brexit

Britene stemte i juni 2016 for å forlate EU, med 52 mot 48 prosent av stemmene. Siden har britiske politikere vært så uenige om prosessen at det har vært umulig å få utmeldingen til å tre i kraft.

Nyvalget ble skrevet ut etter at statsminister Boris Johnson ga opp forsøket på å få flertall i parlamentet for utmeldingsavtalen han hadde forhandlet med EU.

Johnson håper valgløftet «få brexit unnagjort» vil gi ham et vedtaksdyktig flertall.

I påvente av valgresultatet har EU godtatt en brexit-utsettelse til 31. januar 2020. Blir det ingen avtale innen den datoen, går Storbritannia etter planen ut av EU uten en avtale.

EU sier dette er siste gang sluttdatoen skyves på. Det er ikke første gang EU har sagt dette.

Kuttpolitikk

Etter finanskrisen i 2008 har konservative statsministere ledet en serie britiske regjeringer som har kjørt hardt på såkalt «austerity» - kutt i offentlige tilbud og ytelser (gjerne kombinert med skattelette for de rikeste).

Den økonomiske utviklingen har vært spesielt vanskelig i Nord-England og Wales, tradisjonelle Labour-områder som stemte for brexit i 2016.

Løftet om å snu kuttpolitikken fullstendig var en av hovedårsakene til at den venstreorienterte kandidaten Jeremy Corbyn overraskende vant ledervalget i Labour i 2015.

Den sittende statsministeren Boris Johnson går nå til valg med løfter om å reversere kuttpolitikken han har støttet i sin tid som parlamentsrepresentant og statsråd. Denne u-svingen har fått noe av æren for at det går bra på målingene.

Antallet briter som sover på gata har økt betraktelig de siste årene. Foto: Alan Stanton, CC/SA 2.0

Skulpturen «Angel of the North» skuer ut over en av de økonomisk mest utsatte regionene i Storbritannia. Foto: Nadia Wahab, CC-SA 4.0

Distrikspolitikk

En rekke ulike distriktshensyn kan få stort utslag i det britiske valget.

Blant dem:

Skottlands ønske om økt selvstyre og å bli værende i EU.

Wales’ utfordrende økonomiske situasjon og en situasjon hvor et flertall av waliserne stemte for å forlate EU, mens walisisk landbruk og regional utvikling i stor grad er avhengige av handel med og økonomisk støtte fra EU.

Industridød i Nord-England, hvor noen hjørnesteinsbedrifter prøver å bruke brexit til å få skatteletter fra regjeringen, mens andre rett og slett flytter produksjonen til EU-land.

Nord-Irlands konflikt mellom unionister, som vil at landet skal knyttest tettest mulig til Storbritannia, og nasjonalister, som vil at landet skal bli en del av Irland.

London, hvor en stor del av befolkningen er statsborgere i andre EU-land og hvor finansnæringen har en sterk interesse av å være så nært knyttet til EU som mulig.

Donald Trump og helsevesenet

President Trump, som i 2016 sa at folk «snart ville kalle ham MISTER BREXIT», brukes i valgkampen som et symbol på kreftene EU-tilhengerne mener vil styre utviklingen i Storbritannia utenfor EU.

Dette brukes særlig i forbindelse med lekkasjer fra handelsforhandlingene mellom Storbritannia og USA, hvor amerikanerne har vist interesse for at britene privatiserer opp i det offentlige helsevesenet NHS.

Resultatet av det, ifølge opposisjonen, vil bli private sykehus, dyrere legemidler og dyrere helsebehandling for folk flest.

Trump har tidligere sagt at alt må ligge på bordet i disse forhandlingene. Under et besøk i Storbritannia rett før valget sa han derimot at «han ikke ville tatt i NHS om det så ble servert på et sølvfat».

Boris Johnson hilste på Trump under besøket, som var i forbindelse med Nato-toppmøtet i London, men holdt ellers den amerikanske presidenten på en armlengdes avstand.

Demonstranter utkledd som Donald Trump og Boris Johnson protesterer mot at helsevesenet havner på bordet i handelsforhandlingene med USA. Foto: Matt Dunham / AP / NTB Scanpix

Parlamentskandidaten Luciana Berger fikk drahjelp av filmstjernen Hugh Grant under valgkampen i London. Foto: David Mirzoeff / AP / NTB Scanpix

Rasisme, antisemittisme og anti-islamisme

Labour-leder Jeremy Corbyn har lenge slitt med påstander om at han har tatt altfor lett på jødehat på Labours venstrefløy. Det har blant annet ført til at en rekke Labour-medlemmer har meldt seg ut.

Tre britiske jødiske aviser oppfordrer alle som enten er eller har sympati med jødiske briter, om å stemme på et annet parti.

En av de mest profilerte Labour-utmeldte er parlamentsrepresentant Luciana Berger (t.v., sammen med skuespilleren Hugh Grant, som driver valgkamp for en rekke EU-tilhengere fra ulike partier), som nå stiller til valg for Liberaldemokratene i en valgkrets som inneholder en av Storbritannias største ortodokse jødiske menigheter.

Samtidig har statsminister Boris Johnson blitt beskyldt for å fri til anti-islamister og rasister.

Beskyldningene mot Johnson er begrunnet blant annet i hans karriere som skribent og vitsemaker, hvor skildringer av «negerbarn med vannmelonsmil» og vitser om at burka-bærende kvinner ser ut som «postkasser eller bankranere» er blitt trukket fram i lyset.

Dette er de tre statsministerkandidatene:


«Få brexit unnagjort», står det på boksehanskene til statsminister Boris Johnson. Foto: Frank Augstein / AP / NTB Scanpix

Boris Johnson - De konservative

Sittende statsminister i en regjering som mistet flertallet i parlamentet mye på grunn av Johnsons håndtering av brexit-saken.

Leder for De konservative siden 2019.

Tidligere ordfører i London.

Tidligere EU-korrespondent for avisa Daily Telegraph.

Sentral skikkelse i den offisielle «ja til brexit»-kampanjen Vote Leave under valgkampen i 2016.

Går til valg på å «få brexit unnagjort» - har en avtale han mener er gryteklar og vil avslutte prosessen innen 31. januar. Det er ikke helt sant - selv om britene skulle forlate EU nå, må de fortsatt forhandle videre om ulike avtaler i mange, mange år fremover.

De konservative har 298 representanter i parlamentet, 19 færre enn de fikk ved forrige valg.

Kan han bli statsminister? Ja. For øyeblikket tyder de aller fleste meningsmålingene på at Johnson vil få et relativt solid flertall i det nye parlamentet.

«Velg Pam» står det på hanskene til den britiske opposisjonslederen Jeremy Corbyn. Han støtter parlamentskandidaten Pam Duncan-Glacy. Foto: Andrew Milligan / AP NTB Scanpix

Jeremy Corbyn - Labour

Corbyn har ledet sosialdemokratiske Labour siden 2015.

Regnet for å være den mest venstreorienterte Labour-lederen på over 50 år.

Aktiv på nei-siden under den britiske EU-folkeavstemningen i 1975. Ble først innvalgt i parlamentet i 1983.

Beskyldt for å trenere ja-valgkampen han var en offisiell del av i 2016.

Labour har 243 representanter i parlamentet, 19 færre enn de fikk ved forrige valg.

Går til valg på å forhandle fram en ny brexit-avtale med EU, og så sette den avtalen opp mot alternativet om å bli værende i EU i en ny folkeavstemning.

Sier selv at han kommer til å være nøytral i en eventuell ny EU-valgkamp.

Kan han bli statsminister? Teoretisk sett ja. Målingene tyder på at et Labour-flertall er bortimot uoppnåelig, men det er statistisk mulig at dagens opposisjonspartier til sammen slår De konservative. Da kan en koalisjonsbasert regjering med Corbyn som statsminister teoretisk sett bli utfallet.

Liberaldemokratenes leder Jo Swinson har ikke fått møtt selve Boris Johnson til duell under valgkampen, men måtte nøye seg med denne dukka. Foto: David Cheskin / AP /NTB Scanpix

Jo Swinson - Liberaldemokratene

Swinson ble valgt til leder i Liberaldemokratene tidligere i 2019.

Går til valg på å oppheve EU-utmeldingen, og eventuelt avholde en ny folkeavstemning.

Har 21 parlamentsrepresentanter - åtte av dem er utbrytere fra Labour eller De konservative.

Liberaldemokratene sliter fortsatt med regjeringsslitasje fra sin tid i regjering med konservative David Cameron fra 2010 til 2015. Swinson har bedt om unnskyldning for noen av sakene partiet støttet i den perioden.

Liberaldemokratene oppsto som parti etter den britiske EU-kampen på 1970- og 80-tallet, da restene av det gamle Liberale partiet gikk sammen med EU-positive Labour-utbrytere i Sosialdemokratene. Flere EU-positive Labour-utbrytere i 2019 stiller nå som kandidater for Liberaldemokratene.

Liberaldemokratene har inngått et samarbeid med flere mindre partier om å ikke stille kandidater mot hverandre i en rekke valgkretser, for å sikre flere stemmer til EU-positive partier.

Kan hun bli statsminister? Neppe. Swinson lanserte seg selv som statsministerkandidat, og begynte med forholdsvis gode målinger, men siden har Liberaldemokratenes valgkamp sporet av.

Dette er de andre partiene:


Brexit-partiets leder Nigel Farage koser seg med kjeksen «millionaire’s shortbread» under valgkampen. Foto: Danny Lawson / AP / NTB Scanpix

Brexit Party

EU-motstanderparti til høyre for De konservative.

Har ingen parlamentsrepresentanter, men ble Storbritannias største parti under EU-valget i mai 2019.

Ledes av Nigel Farage, som forlot sitt forrige parti UKIP fordi det hadde blitt «for rasistisk» og fordi han var «ferdig med politikk».

Farages offisielle begrunnelse for å stille opp for det nye partiet var at han ikke stolte på Johnsons brexit-instinkter.

Farage skapte furore også internt i Brexit Party da han kort tid før valget likevel avgjorde å droppe alle BP-kandidater som stilte i Konservative valgkretser.

Han kunne gjøre dette fordi partiet ikke er organisert som et tradisjonelt parti, men som en bedrift med Farage som sjef.

SNP - det skotske nasjonalistpartiet

SNPs frontfigur er Skottlands «førsteminister» (= statsministeren i den skotske selvstyreregjeringen, som har relativt stor innflytelse over lokal skotsk politikk) Nicola Sturgeon. Hun er en svært populær politiker, men stiller ikke til valg til parlamentet i London.

SNP har 35 representanter i det sittende parlamentet.

SNP går til valg på å finne en løsning som lar Skottland bli værende i EU. Om det betyr å åpne for en ny EU-avstemning for hele Storbritannia, er de åpne for det.

De skotske nasjonalistene oppfører seg generelt som et sentrum/venstre-parti i dagens britiske politikk - en ganske radikal omlegging for et parti som tidligere var kjent som «tartan tories», eller «konservative i kilt».

Førsteminister Nicola Sturgeon foran det skotske nasjonalistpartiets «Battle Bus» med påskriften «Stopp brexit». Foto: Jane Barlow / AP / NTB Scanpix

Arlene Foster og Nigel Dodds leder DUP. Foto: Brian Lawless / AP / NTB Scanpix

DUP - Det demokratiske unionistpartiet

Nordirsk protestantisk unionistparti.

Deres frontfigur Arlene Foster er aktiv i politikken i den nordirske selvstyreforsamlingen Stormont og stiller ikke til valg til parlamentet i London.

Et høyreorientert, kristenkonservativt parti.

Fikk 36 prosent av stemmene og 10 representanter - 91 prosent av de aktive parlamentsplassene fra Nord-Irland - i valget i 2017 (skjevheten skyldes at det irske katolske nasjonalistpartiet Sinn Fein tok sju av de åtte andre nordirske plassene. Sinn Fein nekter å stille opp i parlamentet i London fordi parlamentsrepresentanter må sverge troskap til dronningen.)

Er tilhengere av brexit, men stemte mot Boris Johnsons brexit-avtale fordi den innebærer forskjellsbehandling av Nord-Irland og resten av landet. Foster har sagt at hun føler seg lurt av Johnson.

Andre nordirske partier

DUP utfordres fra alle kanter i 2019-valget, men én ting er forskjellig fra tidligere valg: De to største partiene som tradisjonelt er forbundet med katolske, irske velgere, Sinn Fein og sosialdemokratiske SDLP, er blitt enige om å la være å stille mot hverandre i flere valgkretser hvor de to partiene til sammen har nok stemmer til å utfordre sittende DUP-kandidater. Det kan forandre maktbalansen i hele det britiske parlamentet.

Mary Lou MacDonald, leder i Sinn Fein. Foto: Brian Lawless / AP / NTB Scanpix

Colum Eastwood, leder i SDLP. Foto: Liam McBurney / AP / NTB Scanpix

Sinn Fein har i teorien sju seter i parlamentet, men lar dem stå tomme fordi de nekter å sverge troskap til dronningen. Både SDLP og Sinn Fein er motstandere av brexit. Det samme er det nyere partiet «Alliance», som har medlemmer og velgere fra begge sider av den betente nordirske konflikten. DUPs konkurrent om såkalte unionistvelgere eller protestantiske velgere, UUP, er tilhenger av brexit. Samtidig er alle større nordirske partier langt på vei enige om at dagens brexit-modell i verste fall kan få alvorlige konsekvenser for fredsprosessen i Nord-Irland.

Plaid Cymru

Walisisk nasjonalistparti ledet av Adam Price, den første åpent homofile lederen av et større britisk parti.

Går til valg på ny folkeavstemning om EU-medlemskap.

Har fire representanter i parlamentet. I likhet med SNP for øyeblikket ansett for å være et venstreorientert, relativt liberalt parti.

Har mest markert seg fordi partiet er del av et samarbeid mellom EU-tilhengerpartier som har droppet å stille kandidater i enkelte valgkretser for å samle ja-stemmene rundt én kandidat.

Adam Price, leder i Plaid Cymru. Foto: Ben Birchall / AP / NTB Scanpix

Caroline Lucas, parlamentsrepresentant for Green Party. Foto: Sam Crawley

Green Party

Venstreorientert miljøparti.

Har én parlamentsrepresentant, Caroline Lucas fra kanalbyen Brighton.

Har mest markert seg fordi partiet er del av et samarbeid mellom EU-tilhengerpartier som har droppet å stille kandidater i enkelte valgkretser for å samle ja-stemmene rundt én kandidat.

Klimadebatten har også vært synlig i den britiske valgkampen, men ikke så dominerende som en del andre saker. I en meningsmåling utført rett for valget kåret velgerne Labour, ikke Green Party, til partiet med best klimapolitikk.

Dette er det store spørsmålet:


Vil EU-tilhengerne stemme strategisk?

Foreløpig tyder målingene på at De konservative vil få flest stemmer på landsbasis - kanskje over 10 prosentpoeng mer enn Labour.

Det skyldes i stor grad at EU-motstandere stemmer strategisk. Brexit-partiet, som ble større enn De konservative i EU-valget tidligere i år, har stupt til under fire prosent.

Nesten alle Brexit-velgerne har vendt tilbake til De konservative.

Samtidig har Labour begynt å stige på meningsmålingene. De henter mange velgere fra Liberaldemokratene.

Liberaldemokratene, derimot, ligger også an til å gjøre et relativt godt valg. De henter stemmer fra konservative EU-tilhengere.

Foto: Hanna McKay / AP / NTB Scanpix

Spørsmålet er hvordan stemmene vil fordele seg.

Hvis De konservative får 40 prosent i en valgkrets, mens Labour får 30 og Liberaldemokratene 15, vinner De konservative. Hvis Liberaldemokratenes velgere stemmer strategisk på Labour i den samme valgkretsen - eller omvendt i kretser der Liberaldemokratene står sterkere enn Labour, taper De konservative.

John Curtice, Storbritannias aller mest kjente valgforsker, anslår at marginene mellom et brakvalg for Johnson og et valgresultat som er så tett at Johnson fortsatt ikke har et flertall i ryggen, er så små at taktisk stemmegiving fra EU-tilhengere kan få enorme utslag.

Britene og EU, fra 1962 til i dag