Bonde tross odelsloven

Guro Lajord hadde ikke loven på sin side, men får ta over gården likevel. Odelsretten har fulgt norsk landbruk i 1000 år.

Vang. Guro Lajord (23) parkerer Fendten ved sauefjøset. Graset på jordene over Vangsmjøsa er lagt i streng, snart går det i ball. Imens må kopplammene få litt kos og melk.
Hun fôrer 118 sauer til vinteren, 575 meter over havet. Guro bor sammen med moren Kristin, og de to bytter på å gå i fjøset.

Guro har nettopp startet som fagkonsulent for kraftfôr i Felleskjøpet Agri.

– Da jeg var riktig ung, ville jeg bli dyrlege. Lysten til å ta over gården kom gradvis. Jeg tar over bruket snart, sier Guro.
Norges lover ville det egentlig annerledes. Det holdt på å gå riktig galt.

Men først litt om odelslovens historie:

Var vanlig

– Odelsloven er unik. Den var det ikke før, sier Reidar Almås, professor ved Norsk institutt for bygdeforskning.

Odelsretten er gammel i de germanske områdene som i dag er Tyskland, Danmark, Sverige, Island.

– Delvis også i Storbritannia, i delene som var mest påvirket fra Norden. Romerretten og de latinske områdene har ikke hatt odel, sier Almås.

«Om Rema 1000 eller den lokale kirken hadde eid all jorda, var ikke odelsbonden mye verd. Da var han en leilending.»

– Reidar Almås

Men så var det ut med Odin og inn med Kvitekrist. Kirken sikret seg jord ved at de som døde barnløse, testamenterte jord for å sikre seg et kort opphold i skjærsilden. Så engasjerte kirken en leilending som drev med et overskudd.

– På 1300-tallet seilte kirken opp som største jordeier. Senmiddelalderen var et odelsmessig lavmål i Norge, sier Almås.

Men, påpeker Almås: Generasjonsskiftene fortsatte som før.

– Leieforholdet kunne arves fra generasjon til generasjon. Det var i kirkens interesse å ha stabile driftsforhold.

Etter reformasjonen havnet gårdsbrukene i kongens, det vil si statens, eie.

Odel

Rett til å ta over og eie gårdsbruk, om nødvendig fra annen eier, fordi slekta din har eid den en bestemt tid.
1274: Magnus Lagabøtes landslov gjør odelsretten nasjonal. Jord eid i minst 60 år er odlingsjord.
1811: Kongen vil avvikle odelsretten som hovedregel, men forslaget settes ikke ut i livet.
1821: Ny odelslov sier at all jord eid i samme familie i 10 år er odlingsjord.
1974: Ny odelslov. Kvinner og menn født etter 1. januar 1965 likestilles som odelsberettigede. Odelskretsen innskrenkes til å gjelde inntil barn av søsken. Boplikten innføres.
2003: Landbruksminister Lars Sponheim (V) tar til orde for å droppe odelsloven av rekrutterings- og bosettingshensyn. Odelslovutvalget foreslår å øke nedre grense for odlingsjord fra 20 dekar til 50 dekar innmark.
2007: Avkastningskravet til odelseiendom fjernes, og erstattet med nedre arealgrenser for odlingsjord på minst 25 dekar innmark og minst 500 dekar produktiv skog. Dette året ble også boplikten flyttet til konsesjonsloven.
2014: Odelskretsen innskrenkes til bare å gjelde barn og barnebarn. Søskenbarn kan ikke lenger få odelsrett.
Årlig omsettes 9000 jordbrukseiendommer i Norge. 2700 av dem selges fritt. Resten selges i familien.
Kilder: Regjeringen, Wikipedia

Danskekongen solgte

– Deretter begynner antallet odelsbruk å øke vesentlig ved at leilendingene som hadde råd, kjøpte da danskekongen solgte. Det var den muligheten kongen hadde til å kvitte seg med krigsgjeld. Og de danske kongene tapte ganske mange kriger.

Først på 1800-tallet solgte den norske kirken gårdene den hadde igjen. Samtidig ble gamle bruk splittet opp.

– For at flere skulle overleve, ble odelsgårdene delt opp utover 1800-tallet og først på 1900-tallet. Det er mye av årsaken til de små brukene vi finner i dag, særlig på Sør- og Vestlandet. Østlandet og Trøndelag var mer preget av husmannsbruk.

Husmennene overtok ikke jorda, men drev den på kontrakt i sin levetid.

Andre flyttet til byen. Som Marit Heier Lajord (28). Jusstudenten fordyper seg i kommunalrett ved Universitetet i Oslo. For tre år siden skrev hun fra seg odelen til søsteren Guro.

– Hvor lang tid tok det å bestemme seg?
– Et par år. Eller, egentlig fra 10-årsalderen. Jeg var jo med og passet sau og sånn, men jeg lærte meg aldri å kjøre traktor.

Pratet ut

Alle tre søsken Lajord flyttet fra Vang etter ungdomsskolen. I familiehøytidene ble gården diskutert, forteller Guro.

– Marit hadde ikke lyst til at vi skulle bygge nytt sauefjøs. Hun mente jeg ville få bruket til slutt. En jul sa hun «kan vi ikke bare ha en muntlig avtale om det?» Da sa far at «du som vil bli advokat, vet at det holder ikke». Mor og far sto nok på min side.

Guro studerte agronomi ved Høgskolen i Hedmark. 19. juni 2013 hadde hun førsteårseksamen. Etterpå ringte søsteren.

– Hun pratet vel en time om andre ting. Så sa hun plutselig «forresten så skrev jeg fra meg odelen i dag».

«Vinglerne»

Guro skrev på bacheloroppgaven sin da faren døde.

– Jeg hadde jo tenkt jeg skulle være borte i 10 år til. Men jeg pakket og dro hjem. Det siste halvåret på skolen var jeg hjemme så å si hver helg.

– Hva hadde skjedd dersom odelsspørsmålet hadde stått uavklart da faren deres døde?
– Det ville blitt mye vanskeligere. Det ville blitt et større ansvar på Marit. Men resultatet ville nok blitt det samme.
Søster Marit snakker om «vinglerne». Dem som stikker odelsretten under puta for eventuelt senere bruk, fordi det kan være kjekt å ha.

– Vi er en generasjon som er vant til å ha alle muligheter. Kanskje vil ungene mine drive gård, en gang i framtida? Det er kanskje tomteutviklingsprosjekt og framtidige inntekter. Kanskje blir en lei av byen. Dessuten er jo gården et fint fritidssted, sier Marit.

– Dersom Marit hadde hatt en kjæreste som ville være her, hadde hun garantert tatt over gården, sier Guro.

– Men hun var jo aldri med i fjøset, og hun har aldri kjørt traktor.

«Odelsloven har gjort at vi har et spredt eierskap. De som driver jorda, eier jorda, og vi har hindret en jordadel.»

Leilendingene er tilbake

– Odelsloven har gjort at vi har et spredt eierskap. De som driver jorda, eier jorda, og vi har hindret en jordadel, sa Bondelagets nestleder Brita Skallerud i Politisk Kvarter på NRK i vår.

Hun har bare delvis rett. De som driver jorda, har ikke eid så lite jord siden husmannstiden på 1800-tallet.
To av tre jordbrukseiendommer er fortsatt mindre enn 50 dekar. Det som virkelig er rasjonalisert, er antallet drivere. Bare fra 1999 til 2014 forsvant 28.000 aktive brukere. Det er nå 43.000 igjen. De driver i snitt 230 dekar, og disse dekarene eier de i stadig mindre grad.

I 1959 drev 87 prosent av norske bønder kun på egen jord.
– Det var nok høydepunktet i selveierskapet, sier Reidar Almås.

Passive jordeiere

Siden den gang har driften endret seg dramatisk, mens eierstrukturen er nær uendret.

I 2010 drev bare hver tredje aktive bonde kun på egen jord. I 2013, som er det siste året med sikker statistikk, var 44 prosent av alt areal i Norge eid av passive jordeiere. I Agder, Telemark, Vestfold og Troms er leilendingsarealet allerede passert 50 prosent.

– Det er oppstått en motsetning mellom eiendoms- og driftsstruktur. Driften utvikles av teknologi og effektivisering, hvor mye du rekker over av areal, sier Reidar Almås.

– Har odelsloven bidratt til misforholdet mellom drift og eierskap?
– I Stortinget har hovedargumentet for odelsloven vært at vi skal ha en selveiende bondeklasse.

– Men i dag eier bare en av tre bønder all jorda de driver. Da har vi ikke en selveiende bondeklasse?
– Vi hadde iallfall ikke hatt det om jorda var kjøpt opp av store selskaper. De mange jordeierne opptrer ikke som en klasse. Om Rema 1000 eller den lokale kirken hadde eid all jorda, var ikke odelsbonden mye verd. Da var han en leilending. Det er noe helt annet om naboer, slekt eller folk som har flyttet til byen, eier jorda, sier Almås.

– Tror du bønder som ufrivillig leier storparten av jorda de driver, synes at odelsloven er et gode?
– Det varierer.

– Om noen år vil flertallet av odelsrettshavere være passive eiendomsbesittere og ikke-aktive bønder. Hva vil det gjøre med oppslutningen til odelsinstituttet?
– Den vil gradvis svekkes dersom ingen ting gjøres med motsetningen mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur.

Har ikke med odel å gjøre

– Odelsloven har ikke så mye med leiejordandelen å gjøre, sier Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag (se bildet. Foto: Ketil Blom Haugstulen)

– Folk har ønsket å bo på gården, samtidig som inntektsgrunnlaget er svekket og mange har skaffet seg jobb ute, sier han.

Marit Lajord sier det slik:
– Jeg vet om bruk der driften er lagt ned fordi folk ikke har klart å bestemme seg for om de skal bruke odelsretten eller ikke.

– Det finnes mange eksempler på at driften daler før det tas en avgjørelse, sier søster Guro.

– Kvoten leies ut, man venter med å bygge fjøs… Det er bra å holde gårdsbruk i privat eie. Men det er kunstig å skille mellom søsken, sier Guro, og fortsetter:

– Odelen forsterker enkeltsøskens forhold til bruket. Det gir høystatus. Da Marit gikk videregående, var det beste sjekketrikset hennes at hun var odelsjente! Da hun skrev for et lokalt nettsted, var det som student og odelsjente.

«Det er bra å holde gårdsbruk i privat eie. Men det er kunstig å skille mellom søsken.»

– Guro Lajord

I fjor ville Landbruks- og matdepartementet finne ut «i hvilken utstrekning» den høye leiejordandelen i Norge begrenser økt matproduksjon.

Arbeidsgruppen som så på spørsmålet, snudde 180 grader: Jordleie er avgjørende for effektivisering av matproduksjonen.

– Jordleie er den viktigste årsaken til at jordbruksareal blir holdt i drift. Leiejord-andelen er heller ikke særnorsk høy, meldte utvalgsleder Ola Chr. Rygh, fagdirektør i Landbruksdirektoratet.

Fremmer jordleie økt produktivitet? Ikke ifølge en studie blant gårdbrukere i fire kommuner i Nord-Trøndelag.

Norsk Landbruksrådgivning Namdal har gjennom fire år sett på leiejorddrift og kostnader for 30 gårdsbruk.

«Jeg vet om bruk der driften er lagt ned fordi folk ikke har klart å bestemme seg for om de skal bruke odelsretten eller ikke.»

Uklart ansvar

– De aktive bøndene er på tur til å bli leilendinger. Kostnadene med å drive jord langt fra driftssentret er betydelige, og vil øke, oppsummerer Borgny Kjølstad Grande, prosjektleder for studien.

8 av 10 som leier ut, mener at leietaker har ansvar for vedlikehold av jorda.

Men bare en av tre har kontraktsfestet vedlikeholdsansvar. Det kan være en årsak til at det skjer lite vedlikehold på jorda, heter det. ADD HTML

– Jeg ser det fra perspektivet til dem som vil satse. Du slår lenger ut mot kanten når du eier jordet sjøl, sier Marit Lajord.

– Og plutselig blir det en konflikt mellom driver og eier. Det må bli større samsvar mellom drift og eierskap, sier hun.Marit forstår også de som vil leie.

– Da foreldrene mine bygde sauefjøs var leiejord en forutsetning for å bygge.

– Dysfunksjonell side

– Konsesjonsloven med boplikt, og odelsloven, er svært avklarende for hvordan gårdsfamilier skal håndtere overdragelser, sier Lars Petter Bartnes.

– Lovverket avklarer også forventningene til den som tar over. Boplikten avklarer at eiendommen skal bebos videre. Odelsloven avklarer rekkefølgen. Den har også styrket kvinners mulighet til å bli gårdbrukere, og har sikret at de mange og ikke de få eier arealene.

Reidar Almås sier odelsloven har en dysfunksjonell side, gjennom at noen kan sitte på jord uten å gjøre noe eller uten å drive. Han peker på at mange som må leie jord, har det mer usikkert i dag enn da de leide av én stor eier.

– Flere steder er det konkurranse om jorda. Folk har gjerne investert i leiejorda si, og så kan de bli oppsagt, sier Almås.

– Leiejordandelen bør ikke øke i særlig grad. Samtidig gir leiemarkedet fleksibilitet, sier bondelagsleder Lars Petter Bartnes.

Han peker på at de som utvikler seg til større enheter ved jordleie, gjør det uten å måtte lånefinansiere jordkjøp i tillegg til fjøsbygget.

– Om noen år vil flertallet av dem som beskyttes av odelsretten være passive eiendomsbesittere og ikke aktive bønder. Hva vil det bety for odelsretten?
– Jeg mener fortsatt det er gode grunner for å ha odelsloven som avklarende hjelpemiddel i gårdsoverdragelser. Det er fortsatt grunn til å ha et lovverk som regulerer eierskap til jord slik at mange eier litt og få eier mye, sier Bartnes.

– Oppslutningen om odelsinstituttet vil gradvis svekkes dersom ingen ting gjøres med motsetningen mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur, sier Reidar Almås.

– Unødvendig

– Odelsretten bør fjernes, sier Marit Lajord.

Hun meiner systemet ikke er nødvendig for å regulere det man ønsker å regulere i landbruket.

Gårdsbruk kan overføres til en levelig pris innad i familien også i framtida, uten odelsloven. Det kan kanskje bli som en familiebedrift.

Marit mener fjerning av odelsloven ikke handler om storkapitalen, eller om å fortrenge den norske selveiende bonden.

– Det handler om gode generasjonsskifter i og for landbruket. 90 prosent av bøndene er over 40 år. Adgangen for de interesserte er et av de største problemene i landbruket. Men ingen peker på odelen, sier hun.

Søster Guro heller mot å beholde loven. Men:
– For meg var den et problem. Jeg hadde jo ingen rett til bruket.

– Beskytter odelsloven passive eiere?
– Si det. Jeg har gått på skole sammen med folk som vil kjøpe gårdsbruk, men ikke får tak i. Jeg synes de skulle hatt noen bruk de kunne kjøpt. Men vi vil jo ikke at alle skal kunne konkurrere om jorda.

– Hvis odelsloven fjernes, blir det en mer åpen diskusjon i familien, med uavklart rekkefølge. På den andre siden blir det større mulighet for andre til å komme inn i næringen, sier Lars Petter Bartnes.

«Vi trenger en jordreform, der staten går inn som mellommann ved kjøp og salg»

Svekker kvinner

Bartnes sier at risikoen for uenighet vil øke, og at kvinners mulighet til å komme inn i næringen svekkes.
Reidar Almås sier at de som vil fjerne loven, vil bli skuffet over hvor lite som vil skje. Han peker på erfaringer fra tyske delstater, hvor bøndene fortsatte å praktisere odelsretten selv etter at den ble opphevet juridisk.

– Målet er større sammenheng mellom bruk og eierskapsstruktur. Det kan ikke odelsloven gjøre noe med. Vi trenger en jordreform, der staten går inn som mellommann ved kjøp og salg, og arronderer gjennom salgsprosessen. Jordskifteverket jobber jo med slikt allerede i dag, påpeker Almås.

Han tror en reform vil øke lysten til å selge jord, men at grepet er for politisk radikalt til å få gjennomslag for nå.

– Men det vil før eller siden komme som en reaksjon. Da vil også odelsloven fungere bedre, tror Almås, som ikke tror vinglingen og usikkerheten knyttet til generasjonsskifter skyldes odelsloven. Det henger på selve eiendomsretten.

Får ikke fradelt

Guro Lajord leier 50 av målene hun driver av en nabo.

– Om det er aktuelt å kjøpe arealet? Absolutt. Eierne bor i Danmark, og vil gjerne dele fra jorda.

Men kommunen nekter.

– Jeg mener ikke at alle gårder burde deles opp og selges stykkevis. Men det er viktig å se på om gårder er drivverdige eller ikke. Knappe 40 mål dyrka mark med små, kronglete skifter er ikke spesielt selvstendig. 150 mål med ok arrondering er noe helt annet.

Reidar Almås vil gjøre det lettere å dele fra bruk.

– Delingsforbudet kom i 1955. Det er myket opp, og bør mykes opp mer. Når det ikke er driftsgrunnlag for et selvstendig bruk som gir et levebrød, er det bedre å dele eiendommen og drive utvikling på resten. Deling kan fordoble verdien av eiendommen, sier Almås.

Konfliktnivået

Lars Petter Bartnes sier nei.

– Det vil kunne gi mange små eiendommer som ligger veldig spredt og gjerne brukes til fritidsformål. Det vil øke konfliktnivået mellom jordbruk, skogbruk og fritidsinteresser.

– Er det bedre med mange litt større eiendommer som ligger spredt og brukes til fritidsformål?
– Målet må være at flest mulig eiendommer brukes til næringsformål. Og med dagens regelverk er det allerede mulig å gjøre det Almås peker på, sier Bartnes.

Han mener tilgrensende gårdsbruk, med innmark mot innmark eller skog mot skog, lettere bør kunne overta jord som ikke overtas på odel.

Angrer ikke

Marit Lajord er på vei utenlands. Hun har aldri angret på at hun skrev fra seg odelsretten.

– Men jeg kan ikke utelukke at jeg sjekker opp en bonde i sentrale strøk – eller kjøper småbruk i 40-årskrisa.

Hun tror ikke hun kunne blitt lykkelig på lengre sikt på et sted som Vang.

– Men jeg kan tenke at mine barn ikke får den fantastiske gårdsbarndommen som jeg hadde, sier Marit.

– Jeg skrev fra meg odelen først da jeg ble spurt hva jeg trodde var best for gården. Det burde flere spørre seg om.

HELGA · DOKUMENT

Hvem skal eie jorda?

Over hele Europa er eierskap til naturressurser som jord, skog og fisk, i endring.

I en artikkelserie i sommer ser Nationen på hvordan eierskapet i ulike europeiske land utvikler seg. Hvilken betydning har ulikt eierskap for landbruket og matproduksjonen?

Artikkelserien har fått støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Les flere saker på nationen.no